Friends on Face

I dag har jeg vært riktig slem. Jeg har dumpet venner. Det vil si personer som Facebook anser som mine venner selv om jeg selv har lagt dem til. Det skulle ha vært en undergruppe for "bekjente" på Face. Nei jeg er ikke uvenner med disse som jeg slettet, det er bare det at vi ikke har kontakt. I enkelte tilfeller kjente jeg vedkommende knapt, i andre tilfeller var det gjentatte negative beskjeder på veggen type " Nei nå er XX også død. H*n døde av kreft i YYY som spredde deg til QQQ før h*n gikk bort i natt." I min skjøre situasjon orker jeg ikke sånt, ikke at jeg skal stikke hue i sanden, men jeg orker ikke så mye av det temaet for tiden.

Jeg bruker min FBkonto veldig så personlig, der legger jeg opp statuser som kan gå på psyke og andre personlige ting jeg ikke vil dele med hele verden. Spiller ikke på Face og får heller ikke daglige spådommer eller den slags fjas. Hva bruker du din Fkonto til? Legger du til alle som spør eller er du selektiv? Hadde du tatt det ille opp om en venn slettet deg fra Face?

Forventninger

Dette med forventninger kan være interessant tankespinn. Hvilke forventninger stilles til deg og hvilke forventninger har du til andre? Jeg forventer at naboen skal hilse hyggelig når han ser meg. at han overholder reglene her i borettslaget sånn noenlunde og at han tar kontakt med meg om det er noe. Jeg tipper han har de samme forventningene til meg. Min nabo og jeg er vel begge enige i at vi begge da svarer til hverandres forventninger. Det er vel når forventningene ikke blir imøtegått moroa starter.

Det er spesiellt etter jeg ble syk at jeg begynte å spekulere i dette. Jeg innså at mine venners forventninger til meg hadde sunket, jeg var ikke lengre førstevalget om de trengte folk til dugnad. Mine forventninger til dem var at de tok hensyn til at jeg ikke er så sprek som jeg var og det ser ut til at mine venner og jeg har møttes på halvveien.

Så er det forventninger til andre man trodde og gamblet med ville være der. Som nå glimrer med sitt fravær og heller viser klart og tydelig at de driter i en. Det rare er at det var litt vanskelig å skjønne i begynnelsen, men er helt greit å forholde seg til nå. Enda rarere er det vel at jeg ofte hører strofen "bare ring hvis det er noe" - noe jeg har gjort men som blir ignorert med stor I. Jeg trenger jo bare hjelp i form av et besøk i ny og ne så jeg får slått av hodet mitt, alt praktisk klarer vi sjøl. Praktisk hjelp har jeg riktignok spurt om ved et par tilfeller men det ble avslått kjapt. Da lærer man jo kjapt og spør ikke mer. Ikke det at jeg hverken kan eller skal forvente at noen stiller opp for en, det er så klart en frivillig sak. Mulig jeg er en satmare og ikke har innsett det sjøl? Ikke det at jeg kan få det til å stemme heller siden jeg har så mange herlige venner som stiller opp. Så hva er det da tro? Det får jeg vel heller aldri et sikkert svar på heller. Men men. Jeg gråter meg ikke i søvn og har så mange andre ting jeg kan glede meg over hver dag. Det er vel en av de få positive tingene som følger med en kreftdiagnose - man lærer hva som er viktig og ikke og man lærer å glede seg over det meste. Jeg har hatt en fin dag i dag og akter å ha det i morgen også. At jeg blir ignorert av mennesker en forventer er der for en skal ikke ødelegge min dag.