Teddy'n min

Teddy'n min er verdens beste. Han heter egentlig Bjørn-Arne, men Bjørn ble fort til Teddybjørn som igjen ble til Teddy.

Teddy og jeg møttes på nett i 08 og fant veldig raskt tonen. Det gjorde ikke saken værre at det viste seg at han bodde 10 minutter unna. Etter litt tumulter i begynnelsen pga Teddys psykopat-ex flyttet han inn og etter det har vi vært uadskillelige.

Ca 8 måneder inn i vårt forhold fikk jeg diagnosen min, en utfordring denne mannen taklet på strak arm. Han har vært min klippe fra dag 1. Det er ikke en legetime eller en undersøkelse han ikke har vært med på. Han har vært der hele veien. Da jeg fikk den sterke cellegiften ble jeg tappet for alle krefter. Teddy tok også denne utfordringen på strak arm og tok over alle husets plikter fra klesvask til matlaging. Ikke et knyst fra denne mannen, bare et smil og forsikringer om at det kom til å gå bra.

Teddy klager aldri. Uansett hva jeg eller omstendighetene finner på takler han det uten å klage. Ingen utfordrin er for liten eller for stor for denne mannen. Han tar alt med et smil. Denne mannen er unik. Er det rart at jeg elsker han?

Banankake og matematikk

Det finnes dysleksi, det har med bokstaver å gjøre. Det finnes dyskaluli, det har med tall å gjøre. Jeg lider definitivt av det siste. I oppskriftsboka mi sto oppskrift på 1 stk liten ringform banankake. Jeg tenkte som så at skal jeg først bake så skal det gjøres ordentlig, så jeg fant på den smarte idèen at jeg kunne gange det med 10.

Så jeg setter igang og det ble ille mye smørkrem! For mye til at det fikk plass i Kenwoodbollen og jeg måtte ha det over i en brødbakebolle fra Tupperware.



Det ble også endel egg...


Når man er dum i hodet og ikke regner over før man begynner å bake oppdager man sent at oppskriften nå krever 50 - femti - bananer. I rest my case.

Kanskje ikke verdens mest spennende kake, men saftig og god! Legger ut oppskriften på 1 stk kake her i tilfelle noen har fritidsproblemer.
PS - Ønsker meg kalkulator.

Banankake

150 g smør eller margarin
225 g(2 1/2 dl) farin
2 egg
300 g (5dl) hvetemel
2 ts bakepulver
1 ts natron
1 ts ingefær
2 ts kanel
5 bananer
1/2 dl kald kaffe

Smør og strø en randform, ca 1 1/2 liter.
Rør smør og sukker hvitt og rør inn ett egg om gangen.
Bland mel, bakepulver, natron, ingefær og kanel og rør det i smørkremen.
Mos bananene, og ha de i sammen med kaffen.
Stekes på nederste rille, 175 grader ca 1 time.

Svindel og bedrag

foto: VG

VG skriver i dag om en 24 år gammel kvinne fra Tønsberg er tiltalt for bedrageri etter at hun samlet inn penger til kreftbehandling.

Jeg blir så sint!!! Tenk å kunne sitte å lyve om at man har kreft og ta imot penger folk gir bort av sin godhet! Hva da med folk som er reelt syke og kanskje hadde trengt pengestøtte til behandling??

Når dere leser dette, hva tenker dere da? Vil dere noen gang igjen ha gitt penger til noen som ber om det på en blogg? Jeg hadde ikke gjort det nettopp på grunn av idioter som denne. Jeg har kreft men det ville aldri falle meg inn å spørre folk om penger. Dette fordi jeg bor i Norge og etter hva jeg har sett av kreftbehandling så langt her i landet er det gratis. Diverse humbug og folk som driver med påstått healing og den slags tull er nok folk som vet å ta seg betalt. Det som faktisk virker blir dekket. Uansett er det nok folk som er syke som nok kunne trengt en håndsrekning til støtte til praktiske formål så som f.eks. bil hvis denne ikke blir dekket av NAV, men det setter jo mennesker som denne tanketomme, egoistiske møkkakjærringa stopp for.

Ja jeg er sint. Håper virkelig vedkommende får en real straff og at det er muligheter til å finne ut hvem som har gitt hva så disse menneskene kan få sine penger tilbake. Eventuellt at hun blir dømt til å betale hele summen til kreftforeningen. Makan!!

Min første focaccia

Lagde i dag min første focaccia og er skikkelig stolt! Etter å ha sett Jamie Oliver i sving husket jeg at deigen skulle dynkes i olivenolje så jeg kjøpte et bra merke i butikken og lot det stå til. Dessverre var det ingen butikker i nærheten som hadde frisk rosmarin så tørket på glass fikk duge.


Her er det ferdige resultatet og det ble kjempegodt!

Pappa'n min

Pappa'n min er verdens beste. Han ble født med dansk statsborgerskap en sommerdag i Oslo i 1934. Pappa ble tidlig bilinteressert og har mekanikk i blodet. Det finnes ikke en ting pappa ikke kan reparere - med unntak av datamaskiner kanskje. Pappa begynte å jobbe på Norsk Automobilfabrikk der han hadde ansvar for en stor flokk læregutter. På den tiden ble alle defekte automatkasser sendt til Sverige for reparasjon helt til pappa en dag fikk idèen om å gjøre det sjøl. Han leste noen bøker om emnet og satte igang. Han klarte det og ble dermed den første i Norge som reparerte automatgearkasser. Flinke pappa'n min.

Pappa ble enkemann i 78 da mamma døde og tok utfordringen om å oppdra 2 døtre på 6 og 10 år på strak arm. Noen år senere fant han kjærligheten igjen og har nå vært godt gift med Liv i over 20 år. Håper de får 20 fine år til.

Nå er pappa pensjonist og trives med å stelle i huset noe han er veldig flink til. Han ordner middager og klesvask. Flinke pappa'n min.

Han bader!!!

Dette innlegget har jeg rappet fra min gamle blogg, men jeg synes det er så artig at et gjensyn skader ikke!

Etter å ha skremt bort badegjester ved å "moone" magen måtte han i sjøen...

Stripping på stranden, Ymer litt bekymret...

Ohoi for et show det var!!

Eplekjekk ruslet han mot sjøen...

...og vasset uti med den kule trusa med drinkoppskriftene på...

Det var visst litt kaldt alikevel ja... *host*

Johannes døperen!

Tøffen!! Klar til det store plasket! "Erru klar med kameraet kjærring??!"

Wiiiiiii!!!

PLASK!!

Der begynner han å vake gitt!

Helluuu!

En tanke kjølig eller??

*mobbe kjærring*

"Lever du fremdeles pappa?" lurer Ymer på...

Fri til å være den jeg er

I dag kommer et litt mer seriøst innlegg fra meg, og det er et innlegg jeg har tenkt på lenge.

Jeg er ikke en allround person alle liker, såpass smart er jeg at jeg har innsett det for lenge siden. Heldig er jeg som har venner - ordentlige venner - som setter pris på meg for at jeg er den jeg er. Jeg har blitt kallt kynisk for å ha kvittet meg med mennesker i livet (nei jeg har ikke drept noen :-)) som kun drar meg ned, som kun er negative til alt. Negativitet er utrolig smittsomt, det er forøvrig også positivitet og vi velger å omgi oss med positive, mentalt oppegående mennesker. Spesiellt etter jeg ble syk ble dette veldig viktig for meg - å være fri til å være den jeg er. Jeg har vel egentlig aldri vært et flokkdyr og har alltid gått mine egne veier på godt og vondt. Nå er jeg vel enda "værre", jeg gjør akkurat hva jeg vil og blåser virkelig i hva andre mener. Ikke sånn å forstå at jeg tråkker på andre og er egoist, på ingen måte. Jeg har beskrevet i et innlegg på den gamle bloggen om mitt valg om å gå uten parykk da jeg hadde svært kort hår etter cellegift. Etter moralske vokteres sitt synspunkt er ikke det helt godtatt. En venninne har frontet kreftsaken i media flere ganger og fått høre at det ikke er bra å stikke fram nesa for mange ganger. Hørte jeg janteloven?? Du skal ikke tro du er noe!



Jeg sier hva jeg mener og gjør som jeg vil. Jeg spiller Nintendo selv om jeg er 42 år. Jeg hører på masse sær og smal musikk. Jeg liker indiske og cubanske filmer. Jeg har en sær sans for humor og kan le på de mest upassende steder. Jeg er håpløs på å holde ting stilrent, vårt hjem er et sammensurium av mix and match. Vi har hybelkaniner i krokene og skulle definitivt ha vasket bilen både utvendig og innvendig. Jeg kan gjerne gå med en fan t-skjorte med John Lennon eller Super Mario på. Jeg går i rosa crocks. Jeg er ingen gourmetkokk men kan lage merkelig mat fra flere land. Jeg har tibetanske bønneflagg i soveromstaket og går gjerne i butikken uten hverken protese eller sminke.




Jeg gjør som jeg vil. Noen finner det sikkert latterlig og patetisk. Og så?? Egentlig er det leit at det skal så mye til før man forstår hva som er viktig i livet: Å leve det sånn som man vil uten å bry seg om dømmende mennesker som mener jakka en har er sååå feil og at det er aldeles galskap å hente posten iført pysjamas og å gå i butikken uten sminke. Sånne mennesker er det faktisk synd på som ikke tør å være seg selv og å leve livet til det fulle. Lev NÅ folkens og ikke bry dere om hva andre tror og tenker. Lev rikt og fullt og lev deres EGET liv. Go fast!

Hvorfor jeg har John Lennon som innleggsbilde i dag? Han er for meg personifiseringen av å gå sine egne veier.

Rydding i regnet

Her ser det ikke ut siden jeg oljet gulvet. Ting har bare blitt kastet på plass etter vi malte veggene og det har irritert meg grundig. Jeg fikser ikke rot, da stresser jeg. Å ja, gulfargen på veggene er horribel, men jeg bor i borettslag og må pent male med den fargen jeg får uttdelt. Heldigvis skal vi renovere om ikke så lenge og da får vi forhåpentligvis en mer tidsriktig farge.


Her er sønn og mann travelt opptatt med å fikse putekassa som fikk hard medfart da den ble kastet over rekkverket da jeg skulle olje.


De fikk den heldigvis i stand igjen selv om guttungen mumlet noe om "dritt kjøpt på Europris" De observante ser kanskje Europrislogoen på genseren hans? Ja han jobber der.
Rot og enslig meisebolle på veggen... Nei, det er ikke ferdig malt, nevnte sønn skal male ferdig det vi ikke rakk opp til i og med at hverken mann eller jeg kan stå på stige.



Fuglematstasjonen er på plass! Istedet for å bruke tekanna som rede som den egentlig er ment for så tenkte jeg å fylle den med litt fuglemat.

Her har jeg fått opp noen av mine "berømte" veggtallerkner samt en solcelledrevet lykt.

Her har vi stenbordet jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pusse vekk rustflekkene, og lage et pent stilleben kanskje? Ikke spør meg hvorfor disse linjene ble understreket, noen ganger lever Blogger sitt eget liv.