Fri til å være den jeg er

I dag kommer et litt mer seriøst innlegg fra meg, og det er et innlegg jeg har tenkt på lenge.

Jeg er ikke en allround person alle liker, såpass smart er jeg at jeg har innsett det for lenge siden. Heldig er jeg som har venner - ordentlige venner - som setter pris på meg for at jeg er den jeg er. Jeg har blitt kallt kynisk for å ha kvittet meg med mennesker i livet (nei jeg har ikke drept noen :-)) som kun drar meg ned, som kun er negative til alt. Negativitet er utrolig smittsomt, det er forøvrig også positivitet og vi velger å omgi oss med positive, mentalt oppegående mennesker. Spesiellt etter jeg ble syk ble dette veldig viktig for meg - å være fri til å være den jeg er. Jeg har vel egentlig aldri vært et flokkdyr og har alltid gått mine egne veier på godt og vondt. Nå er jeg vel enda "værre", jeg gjør akkurat hva jeg vil og blåser virkelig i hva andre mener. Ikke sånn å forstå at jeg tråkker på andre og er egoist, på ingen måte. Jeg har beskrevet i et innlegg på den gamle bloggen om mitt valg om å gå uten parykk da jeg hadde svært kort hår etter cellegift. Etter moralske vokteres sitt synspunkt er ikke det helt godtatt. En venninne har frontet kreftsaken i media flere ganger og fått høre at det ikke er bra å stikke fram nesa for mange ganger. Hørte jeg janteloven?? Du skal ikke tro du er noe!



Jeg sier hva jeg mener og gjør som jeg vil. Jeg spiller Nintendo selv om jeg er 42 år. Jeg hører på masse sær og smal musikk. Jeg liker indiske og cubanske filmer. Jeg har en sær sans for humor og kan le på de mest upassende steder. Jeg er håpløs på å holde ting stilrent, vårt hjem er et sammensurium av mix and match. Vi har hybelkaniner i krokene og skulle definitivt ha vasket bilen både utvendig og innvendig. Jeg kan gjerne gå med en fan t-skjorte med John Lennon eller Super Mario på. Jeg går i rosa crocks. Jeg er ingen gourmetkokk men kan lage merkelig mat fra flere land. Jeg har tibetanske bønneflagg i soveromstaket og går gjerne i butikken uten hverken protese eller sminke.




Jeg gjør som jeg vil. Noen finner det sikkert latterlig og patetisk. Og så?? Egentlig er det leit at det skal så mye til før man forstår hva som er viktig i livet: Å leve det sånn som man vil uten å bry seg om dømmende mennesker som mener jakka en har er sååå feil og at det er aldeles galskap å hente posten iført pysjamas og å gå i butikken uten sminke. Sånne mennesker er det faktisk synd på som ikke tør å være seg selv og å leve livet til det fulle. Lev NÅ folkens og ikke bry dere om hva andre tror og tenker. Lev rikt og fullt og lev deres EGET liv. Go fast!

Hvorfor jeg har John Lennon som innleggsbilde i dag? Han er for meg personifiseringen av å gå sine egne veier.